Et hjertesukk fra bakom rattet på en ambulanse

Stemingen er god. Du er helg, du har fri og solen skinner. Ute er det sommer og varmt. På bilradioen spiller du sommmerens favorittlåt. Airconditioningen går for fullt for å holde temperaturen i bilen på et levelig nivå. Plutselig skvetter du. I speilet ser du blålysene som blinker og du hører svakt en sirene bakom lyden fra musikk og airconditionanlegget. Hvorfor så jeg ikke blålysene tidligere? Hvorfor hørte jeg ikke sirenen tidligere?

I hverdagen møter jeg ofte følgende reaksjon: “Åhh, kjører du ambulanse. Det må da være en fryktelig stressende jobb.”  Mange begrunner dette med at det må være en påkjenning for oss som utrykningspersonell å skulle ta seg fram i tett trafikk når sekundene teller. Dette kan det være et snev av sannhet i.

Det er ikke noe problem å ferdes i et slikt miljø. 4 timer senere er dette midt i en 1 km lang kø.

“Jeg fikk stanset bilen hundre meter etter der vi kjørte på damen. Vi styrtet bakover til ulykkesstedet. Bilen ble stående igjen midt i gata o gule. Panikken begynte å gjøre seg gjeldende. Jeg så bylten som lå midt i en blodpøl ved fotgjengerfeltet. Folk begynte å strømme til. Sidemannen min var nok den kaldeste av oss to, han var borte hos damen. Jeg sprang tilbake til ambulansen for å slå av sirenene og for å kalle opp en ny bil. – Jeg har drept et menneske! Dere må sende en bil til Nordregate.”
(Fra Løvik, K. (1986). Ambulansen dreper. Oslo: Dreyers Forlag A/S) 

En utrykningssjåfør har ca 8 ganger høyere ulykkesrisiko ved utrykningskjøringenn ved vanlig kjøring. Det er lett å forstå at dette er noe av det farligste vi driver med. Et godt fungerende samspill med våre medtrafikanter er derfor av stor betydning.

For å styrke dette samspillet har vi flere verktøy for hånden. Først og fremst har vi utdannelse som utrykningssjåfører gjennom eget kurs og egen oppkjøring ved Statens Vegvesen. Opplæringen er regulert av Utrykningsforskriften (2009) I tillegg har vi alle de vanlige signalene på bilen; blålys, sirene, lyshorn og blinklys. Med andre ord – vi har gode muligheter for å gjøre oss sett og forstått.
I tillegg har vi de lover og forskrifter som gjelder for alle som ferdes på veien herunder blant annet  Veitrafikkloven og Forskrift om gående og kjørende trafikk (Trafikkreglene).

Viktigst her er Veitrafikklovens §3 som sier:

§ 3. Grunnregler for trafikk.

       Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

       Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.

Det er viktig å merke seg at §3 også gjelder for utrykningsførere som i tillegg skal markere at de krever fri vei: “Fører av utrykningskjøretøy som krever fri veg, skal varsle med blinkende blått lys. Særskilt lydsignal kan nyttes i tillegg, men bare når det er nødvendig.”
( Forskrift om gående og kjørende trafikk, §14, 3.)

OK – TILBAKE TIL SOMMERDAGEN PÅ VEIEN. DU LIGGER FRAMFOR MEG OG JEG KOMMER BAK DEG, BLÅLYSENE BLINKER OG JEG MARKERER MED LYSHORNET.

HVA GJØR DU?

 Trafikant skal gi fri veg for utrykningskjøretøy når føreren varsler med blinkende blått lys. Om nødvendig skal trafikanten stanse.
(Forskrift om gående og kjørende trafikk §10) 

Her er noen eksempler:

1. Plassering når utrykningskjøretøyet tar igjen foranliggende kjøretøy. 2. Plassering når utrykningskjøretøy foretar forbikjøring. Foranliggende kjøretøy gir signal om å ha oppfattet situasjonen ved å blinke til høyre med retningsvisere

Her er det trafikk i begge felt. Det er da til stor hjelp om trafikken i både medgående og motgående felt avpasser farten og OM NØDVENDIG STANSER for å slippe utrykningskjøretøyet fram.

Et eksempel på forbikjøring i kurve med god sikt. Foranliggende kjøretøy gir signal og reduserer farten for å slippe utrykningskjøretøyet forbi.

Forbikjøring i kurve med redusert sikt. Foranliggende kjøretøy reduserer farten (stopper) og slipper utrykningskjøretøyet forbi i god tid før kurven.

Dette er bare eksempler. De viktigste redskapene vi har i trafikken er sansene våre og disse må brukes for å lese og forstå trafikkbildet. Lykke til. Håper vi sees i trafikken!

Anne-Kari Bratten skyter fra hofta mot sykepleiere, deltid og arbeid i helger

Den 6. april 2011 er Anne-Kari Bratten gjest i Dagsrevyen. Bakgrunnen er NRK Dagsrevyens innslag om sykepleiere ved Oslo Universitetssykehus som jobber oftere enn hver 3.helg mot en kompensasjon. Påstanden i innslaget er at sykepleierenes fritid er tilsalgs og forskere sier at ved slik løsninger blir pleiermangelen i helsevesenet på lang vei løst.

Anne-Kari Bratten (bildet), viseadministrerende direktør i Spekters arbeidslivsavdeling, er gjest i Dagsrevyen. Hun gir sykepleierne et realt ballespark.

Viseadm. dir i Spekter Anne-Kari Bratten

Brattens påstand er at ordningen med kompensasjon er et forferdelig eksempel på hvordan det går når Sykepleierforbundet viser til at det er for belastende å jobbe mer enn hver 3.helg for deretter å selge sin tilgjengelighet i andre helger til arbeidsgiver. HMS er ikke så viktig om prisen er høy nok, sier hun.
Når programleder spør om det ikke er riktig at arbeid utover avtalte helger bør kompenseres avfeier Bratten det som en avsporing.

Hun mener at det er alt for få som skjønner at vi trenger enormt med arbeidskraft i årene framover, og at særlig sykepleierene må omprioritere og delta i den dugnaden som i følge Bratten må gjøres i årene framover. Hun går lengre ved å kritisere arbeidstakerne for å prioritere fritiden. Hun mener arbeidstakerene må bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidsgiver til andre ting enn å gå på café og trene på SATS.

Forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Lisbeth Normann

Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lisbeth Normann, kaller uttalelsene for sjikanerende. Norsk Sykepleierforbund har sendt et formelt brev til Spekters styreleder Dag Mejdell der det blant annet heter: ”Etter Spekters siste utspill i Dagsrevyen, oppleves nå situasjonen og samarbeidsklimaet mellom Spekter og NSF og mellom NSF lokalt og helseforetakene som svært vanskelig.”

Også leder i overlegeforeningen reagerte kraftig og sa til Dagbladet
- Hvis budskapet hennes er at hun vil ha flere i jobb, så må hun se på sin form for å kommunisere. Ønsker hun få dem til å jobbe, så må hun ikke starte med å provosere dem og framstille dem som unnasluntrere. Jeg lurer på hva Spekters oppdragsgivere, i denne sammenheng helseforetakene, synes om at hun går ut og provoserer de ansatte så unødvendig.

Bratten sier selv til Dagbladet at hun har mottatt rundt 350 SMS etter intervjuet fra illsinte sykepleiere. Vel, Anne-Kari Bratten, du har oppnådd det du var ute etter. Du har provosert!

Hvorfor? Jo, fordi vi som til stadighet velger bort familieliv, venner og fritidsaktiviteter for å jobbe helg, kvelder, netter og høytider er lei av å bli sammenlignet med Mor Theresa. Vi er profesjonelle arbeidslivsdeltakere, vi lever ikke av et kall. Vi har venner, familie og egen helse å ivareta.
Vi kan leve med arbeidsoppgavene, det er til disse vi (stort sett) har utdannet oss. Men vi kan ikke leve med en arbeidsgiver som er nonchalant i forhold til vernet av vår verdifulle fritid, en fritid vi ofte tilbringer ensom fordi vi har fri når andre jobber.
Det skal koste Anne-Kari Bratten og hennes lederkolleger i det norske helsevesen å bruke arbeidskraft utover avtaler.

Det er på tide å ta ordet “dugnad” ut av det norske språket. Mange hevder at dugnadsånden er i ferd med å forsvinne fra det norske folk. Når man ser på sammenhengene der man trekker fram dugnad er kanskje ikke det så rart. Arbeidstakere blir til stadighet bedt om å gjøre en dugnad. Enten for å få budsjettet til å holde, pasientlistene til å forsvinne eller, som nå, få eldrebølgen til å bli en liten krusning på havoverflaten.

Men rett skal være rett Bratten, du kan regne med meg. Jeg skal slutte å trene og slutte å sosialisere med venner. Et helsevesen fullt av overvektige hjelpere med ryggproblemer, manglende sosiale antenner og depresjoner  har vi jo alle bruk for.

Tillegg 14.04.11: I en artikkel på bt.no i dag belyser sykepleier May-Britt Sudmann på en god måte hvordan det er å være ung, nyutdannet sykepleier. Liten stilling, vanskelig å etablere seg, liten oversikt over de neste dagers arbeid og stort arbeidspress er noen av stikkordene.

Blogging og taushetsplikt

Som helsepersonell som ønsker å blogge om kasiustikker, opplevelser og andre hendelser, må en passe seg. Man har hensynet til taushetsplikten å ivareta, og man har også en lojalitet ovenfor arbeidsgiver som bør hedres.

Det er nok forholdsvis enkelt å finne ut hvem jeg er, hvor jeg jobber og når jeg har jobbet. Jeg visste navnet på Lommemannen 15 min etter at jeg leste den første artikkelen etter pågripelsen. Nettet er fullt av muligheter, også for dette.
Som en konsekvens kan jeg ikke skrive i affekt om det som jeg har opplevd, men derimot må jeg spare på det, bearbeide og anonymisere det. Et av målene med bloggen er å gi et innblikk i helsevesenets lukkete verden, fra en helsearbeider. Så får vi se om jeg finner tema som interesserer og som samtidig er på rett side av den røde streken…

Om ansvar for egen helse

For noen måneder siden holdt jeg kurs for noen utenfor egen organisasjon, dvs ikke helsepersonell. Under kurset kom vi blant annet inn på min bakgrunn fra medisinsk nødtelefon og et av temaene for kurset var akutte hjertesykdom. I etterkant av kurset ble jeg konfrontert av en person viss ektefelle hadde fått påvist et hjerteinfarkt etter at infarktet fant sted. Denne pasienten hadde ikke opplevd de klassiske symptomene på hjerteinfarkt, men hadde i stedet vært generelt sliten og hatt kroppssmerter. Ektefellen hadde forsøkt å få pasienten til legevakt ettersom fastlegekontoret var stengt – men pasienten hadde nektet. Noen uker senere kontaktet pasienten likevel lege, og ble lagt inn i sykehus. Man kan ha stor forståelse for at dette var en ubehagelig opplevelse for ektefellen som hadde gjort (nesten) alt for å få pasienten til lege.

Mens jeg snakket med denne kursdeltakeren fikk jeg en klar fornemmelse av at den hadde en forventning til at dersom man hadde ringt 1 1 3 så hadde alt løst seg og blitt bedre ved at AMK nesten hadde kunnet beordre pasienten til å oppsøke lege. Et annet alternativ hadde vært å sende ambulanse, men med de presenterte symptomene hadde nok dette ikke vært et alternativ.
Dette er noe AMK-operatører opplever relativt ofte: Personen A befinner seg hos personen B som oppleves som syk. Personen A ønsker at personen B oppsøker lege, men personen B ønsker ikke dette. AMK blir da bedt om å innta en form for megler-rolle mellom person A og B.
Hva kan egentlig AMK bidra med? Ingenting. Man kan gi råd – men alt i alt blir det opp til pasienten om han eller hun vil benytte seg av disse rådene. Paradokset er at man i etterkant kan blir klandret for dårlig behandling, ikke av de offentlige tilsynsmyndighetene, men av den største tilsynsmyndigheten av dem alle; Publikum (og media).

Vi er i ferd med å pakke oss inn i en verden der offentlige etater skal ta seg av alle aspekter ved livet vårt.
Går det oss i mot skal vi ha krisepsykiatri, og ikke snakke med venner og nære. Blir kompisen for full på byen må han hentes i sykebil, vi kan jo ikke følge ham hjem og passe på ham…
Det er på tide at hver og en av oss tenker gjennom hvem som har ansvaret for vår egen helse.

NSF vs medlemmene

Jeg har tidligere ytret min mistro til Norsk Sykepleierforbund (NSF) på mine Twitter-sider. Først og fremst handler denne mistroen om NSFs håndtering av den såkalte “turnus-konflikten” i Helse Bergen.

Bakgrunnen for konflikten er innføring av såkalt kalenderplan i foretaket. NSF åpnet i utgangspunktet opp for dette, men med bakgrunn i mange revisjoner av turnus i løpet av kalenderåret gikk det til konflikt for ca 5-6 år siden. Resultatet av konflikten ble at alle som gikk i kalenderplan i foretaket skulle få en økonomisk erstatning for denne, samt at antall revisjonspunkt gikk drastisk ned for noen avdelinger. 

Så langt, så bra. Det er klart at 6 revisjoner av en plan som i utgangspunktet skal gjelde for et år er i meste laget. Formålet med kalenderplan er jo nettopp det at arbeidsplanen skal være kjent og forutsigbar. For de fleste avdelinger ble det likevel bare holdt 2-3 revisjoner pr år, og dette kunne også gagne arbeidstaker som kunne ha endrete behov for arbeidstid. Endringene som ble gjort var oftest bagatellmessige.

De ansatte i Helse Bergen var nå altså i en situasjon der NSF hadde presset fram at kalenderplanen i praksis ikke kunne revideres, mot et ok kronetillegg. Konsekvensen ble likevel at man kunne risikere at kompetansen på vakt ble kraftig forringet. Dette kommer seg av at personell slutter og nye medarbeidere kommer inn. I utgangspunktet er kalenderplanen lagt for å ha riktig kompetansesammensetning på jobb til enhver tid, men sammensetningen blir feil når erfarne medarbeidere slutter. Dette gir selv arbeidstaker større utfordringer og belastninger enn hva som bør være meningen. 

Arbeidsgiver og NSF (og andre fagforeninger) gikk i nye forhandlinger, men kom ikke til enighet om ny avtale for kalenderplan. Det eneste reelle alternativet er da en såkalt rullerende turnus. Dette medfører at man har en turnusperiode som går over et gitt antall uker (f.eks 18 uker). Når man da er ferdig med den 18. turnusuken, begynner man på nytt igjen i turnusuke 1. Dette er en form for turnusplanlegging som medfører at man må lage såkalte hjelpturnuser for høytider og ferietid for å sikre at a) rett kompetanse er på jobb og b) ikke de samme medarbeiderene til stadig må jobbe f.eks jul (sosiale hensyn).

Det provoserende i denne saken er at 

• NSF nå har presset fram en turnusordning som ikke gir arbeidstaker oversikt over hvordan man jobber i det kommende året, spesielt ikke de “viktige” tidene; påske, mai, sommerferie og jule-nyttårstiden.
• Uforutsigbarheten blir ikke lenger “lønnet” som da man hadde kalenderplan.
• NSF lytter ikke til medlemmenes ønsker, man har i flere medlemsmøter tatt til orde for at man ønsker fortsatt kalenderplan og at man gjerne kan 1-2 revisjonspunkter uten å bli hørt.
• Arbeidsgiver blir tvunget til å si opp turnuser med jevne mellomrom fordi personalsammensetningen endrer seg og man må sikre seg rett kompetanse på jobb gjennom å justere arbeidsplanen.
• NSFs tillitsvalgte tilsynelatende ikke ser medlemmens behov. HTV sier blant annet i “Medlemsbrevet” som er NSF Hordalands medlemsblad at rullerende turnus gir de ansatte forutsigbarhet fordi det er jo bare år “rulle ut” turnusen over hele året. De glemmer tydeligvis hvordan det faktisk virker med et hav av hjelpeturnuser.

Det er på tide at noen tar ansvar – her virker ikke NSF TV-system idet HTV motarbeider medlemmenes interesser. Det er på tide at forbundsledelsen involverer seg. Spørsmålet er om de våger?

Når man trer inn i det offentlige lys

I VGs nettutgave kan vi lese om den såkalte “Farmen-Karin” som deltar i “Farmen” på TV2. Det er i og for seg ikke oppsiktsvekkende at vi kan lese om slike program i en avis som VG. Noe mer oppsiktsvekkende er det at jeg leser artikkelen. Bakgrunnen for det er at jeg bet meg merke i Karins uttalelser.

I følge VG skal Karin ha hetset samer og hjerneskadde. Karin unnskylder seg med at dette var i en privat samtale på Facebook. Så langt, så bra. Det som likevel får meg til å reagere er at Karin tidligere har annonsert sin yrkesrolle som ambulansearbeider (sikkert ved god hjelp av TV2.) Det andre er at Karin ikke (har fått hjelp til å) innse(r) at hun nå for en periode er å anse som en offentlig person. Det er noe naivt å tro at det man sender som private meldinger eller statusmeldinger på Facebook når man er en offentlig person  ikke vil bli grepet tak i av media.

Det er ingen hemmelighet at den medisinske delen nødmeldetjenesten lider under et dårlig omdømme for tiden. Vi har sett rettmessig/urettmessig kritikk i Sofienberg-saken, hørt sjokkerende samtaler fra “Tøyen”-saken samt lest utallige oppslag og leserkommentarer i flere av landets aviser om hvor dårlig det står til i tjenesten.
Da bør vi vel alle tenke oss om for vi skriver hetsende eller til dels uetiske kommentarer i de sosiale medier, alternativet er at ambulansearbeider-yrket for alltid vil bli stemplet som underutdannet, rasistisk og intolerant.

Hvor mye tåler du før kvalmen tar deg?

Selv er jeg ikke sikker på hvor grensen går, men historien om “Per” og “Stein” som man kunne lese i A-magasinet i går, og som også finnes i nettutgaven gjør meg kvalm. Og flau. Jeg blir flau over å bo i et samfunn der etaten som skal ta seg av de svakeste av oss ikke gjør jobben sin. Som heller tror på en mor som etter alle solemerker misbruker rusmidler og ikke er i stand til å ivareta barna sine.

Man bør ikke alle skjære alle over en kam, men det er en kjensgjerning at mange av dem som daglig ruser seg og lever et liv som rusmisbruker vet å få sympati for seg og sin situasjon for å oppnå sine ønsker. Dette fritar IKKE barnevernet for ansvar, ei heller skal det gi dem å sovepute hvor de kan sove godt om natten. For å ivareta de minste av oss påhviler det uten tvil barnevernet et ansvar; ansvaret for å undersøke mistanker om omsorgssvikt eller misbruk ved selv den minste mistanke, og uavhengig av “omsorgs”personers uttalelser.

Når barnevernet puster “Per” og “Stein”s mor for tungt i nakken, flytter hun. I følge A-magasinet er dette “normal prosedyre” når barnevernet blir for nærgående. Dette tvinger fram minst to viktige spørsmål; 1) bør ikke en slik umotivert flytt faktisk intensivere undersøkelsene, 2) i hvilken grad utfører barnevernet “take-overs”? Rapporter fra kommune til kommune. Her virker det som om barneverntjenestene i kommunene Nøtterøy, Re og Tønsberg har virret i blinde og ikke latt tidligere signal være en del av sin egen vurdering.

Det er kun Tønsberg kommune av disse tre som etter Fylkesmannens mening ikke har begått lovbrudd etter Barnevernsloven. Lovbrudd eller ikke – det råder ingen tvil om at alle tre kommunene har neglisjert guttene på en slik måte at det bryter med vanlige folks oppfatning av hvordan ting skal fungere.

Saken er også omtalt på lederplass i Bergens Tidende lørdag 14/3/10

Trening – ikke bare sunt?

I Aftenpostens nettutgave kan vi idag lese at ca 20% av deltakerne i Birken har trent på seg en hjerteflimmer. I verste fall kan den føre til hjertesvikt eller hjerneslag. Tallene kommer fra en studie der 150 Birken-løpere har blitt fulgt opp fra 1976 og fram til idag. Studien viser at hjerteflimmer er langt vanligere i denne gruppen enn ellers i befolkningen.

De fleste som ble testet i undersøkelsen hadde et såkalt idrettshjerte – altså et hjerte forstørret og fortykket hjertemuskel. De var også generelt sett veldig godt trent.
Ifølge idrettsmedisiner Jostein Grimsmo ved Feiringklinikken kan risikoen være størst om man driver med høyintensitetstrening og harde konkurranser i en alder over 60 år.
–Det er ganske paradoksalt. Kanskje den gylne middelvei er det beste når det gjelder trening, som på de fleste andre områder, sier Grimsmo.

Følger man ekspertens råd er det uansett store gevinster på å trene, og undersøkelsen bør vel ikke bli en inspirasjon for å unnlate å trene, verken for unge eller eldre.

Det første innlegget

Vel, hva skal man skrive om. I kveld vet jeg faktisk ikke. Men jeg vet at det er dager der jeg virkelig føler for å utrykke meg, drive samfunnsoppdragelse eller rett og slett dele tanker og ideer med andre.
Jeg er ikke en enslig person, hverken privat eller i jobbsammenheng. Jeg er så heldig at jeg får bruke kunnskapene mine på både en kreativ måte, og i direkte kontakt med målgruppen for yrket mitt.

En sak som virkelig har opprørt meg i det siste er den omfattende bruken av GHB/GBL som rusmiddel. Nylig døde en ung mann i en nabokommune. GHB er faktisk det rusmiddelet som gir flest overdosedødsfall etter heroin!
Hvordan kan man stole på et rusmiddel framstilt av felgrens hjemme på kjøkkenbenken? De overdosene jeg har sett med GHB har nesten alle vært dypt komatøse og flere har hatt alvorlige pustevansker. Paradoksalt nok, og like alvorlig, er det at stoffet tilsynelatende gir lite “bakrus”. De fleste som blir innlagt i sykhus skriver seg enten ut under eget ansvar eller stikker rett og slett av.
Fra et helsesynspunkt er dette alvorlig både for den enkelte som ikke får oppfølging, men også fordi det nok vil forringe forskning på senskader i forbindelse med misbruk av GHB/GBL. At mange driver blandingsmisbruk er også bekymringsverdig – og det er ikke umulig at GHB blir den nye “porten” inn til tyngre misbruk.

Ifølge en fersk undersøkelse som er gjort i Bergen (NRK Hordalands sak) skiller det seg ut tre hovedgrupper når det gjelder misbrukerene; amfetaminbrukerene, festbrukerene og de etablerte opiatbrukerene. Den siste brukergruppen oppfattes som “ny”. Mest bekymringsfullt er det at misbrukerene i hovedsak mener at mediaomtalen av problemet er hysterisk og overdrevet.

Lyspunktet må være at Regjeringen nå vil sette GBL på “narkolisten”.